Systemisk lupus erytematosus SLE

Fastsetting av diagnose

Diagnosen blir satt på grunnlag av samtale om typiske symptomer, vanlig klinisk undersøkelse, samt blodprøver og eventuelt tilleggsundersøkelser av enkeltorganer. Legen spør gjerne om symptomer som hudutslett, munnsår, hårtap, likfingre, leddsmerter og smerter når man puster.

Det er også vanlig å kartlegge medisinbruk da enkelte medisiner i sjeldne tilfeller kan være en medvirkende årsak til SLE. Det blir tatt en rekke blodprøver som for eksempel kan vise funn av antistoff, høy senkningsreaksjon og lavt antall hvite blodceller og blodplater. Urinprøve er en del av rutineundersøkelsen. I tillegg er det ofte nødvendig med røntgenbilde og vevsprøver fra affiserte organer, som for eksempel hud eller nyre.

Målet med behandlingen er å oppnå lavest mulig sykdomsaktivitet og forhindre skade på indre organer. Det er viktig å verne seg godt mot solen ved å holde seg i skyggen og bruke solkrem med høy faktor, da man vet at soleksponering kan forverre sykdommen. Røykeslutt anbefales.

Da SLE kan øke risiko for komplikasjoner under graviditet, er det viktig at graviditet blir planlagt i en rolig fase av sykdommen, og i samråd med legespesialist.

Medikamentell behandling

Den medikamentelle behandlingen varierer fra person til person avhengig av hvilket organ som er hardest rammet av sykdommen. De aller fleste som er syke med symptomer fra hud, ledd og slimhinner blir satt på behandling med antimalaria-medisinen Plaquenil. Mange bruker i tillegg prednisolon i varierende doser. Om sykdommen rammer indre organer, som for eksempel nyrer, kan flere ulike immundempende medisiner og cellegift være aktuelle.

Pasienter med SLE blir fulgt ved revmatologisk avdeling, eventuelt i samarbeid med nyreavdeling. Intervallene mellom kontroller varierer ut i fra hvor aktiv sykdommen er.