Revmatiker’n 50 år 2008 Kristian Hosar Revmatiker’n Revmatismesykehuset i Lillehammer 50 år Lillehammer 2008 REVMATISMESYKEHUSET 50 ÅR Innhold Revmatologi gjennom 50 år . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Dr. Kjølstads Ortopediske Institutt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Driftige kvinner satte i gang . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Margrete Vullum talte tuberkulosehjemmets sak . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ildsjel fra Grimstad kjempet fram tuberkulosehjemmet . . . . . . . . . . . . . . . . . Revmatismesykehus og sykehotell . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sykehus med mange priser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En lege på 45 inneliggende pasienter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . «Døm oppå gikta» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sanitetskvinnenes hjertebarn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . OL-hotell i 17 dager . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Lærings- og mestringsavdelingen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sykehus med egen restaurant . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Har vært en god arbeidsplass . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11-åring på tuberkulosehjem . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En av første pasientene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Legen som går bak hjertet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Revmatisme og hjertekarsykdom . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Mye egenaktivitet nødvendig . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Raskere tilbake på jobben . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Jan Tore Gran: Under gråsteinshaugen var det gull . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Congratulations from Pittsburgh . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Knut Mikkelsen: 50 års revmatologisk historie . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Rolf Kulstad: Revmatismesykehuset anno 2008 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Forfatterens etterord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7 8 11 15 15 16 30 35 39 47 52 56 57 61 63 65 66 68 70 71 73 79 80 86 91 Boka er produsert hos Thorsrud a.s. Lokalhistorisk Forlag, Lillehammer 2008 ISBN 978-82-7847-152-4 REVMATISMESYKEHUSET 50 ÅR Forord På vegne av styret vil jeg gi uttrykk for stolthet over hva Revmatismesykehuset er blitt til og sender en stor takk og honnør til alle som har bidratt til dette. Først til sanitetskvinnene i Lillehammer Sanitetsforening som var fremsynte og hadde mot og midler til å etablere sykehuset. Mer enn to generasjoner sanitetskvinner har i alle år støttet sykehuset med entusiasme, engasjement, økonomiske midler og praktiske gaver. Uten dem hadde ikke Revmatismesykehuset eksistert. Dernest en takk til tidligere styrer og ledere som målrettet har styrt sykehuset mot den solide og effektive institusjon det er i dag. Sist, men ikke minst, en stor, stor takk til alle ansatte som gjennom 50 år har arbeidet dag og natt for pasientene og sykehuset. Anerkjennelsen for innsatsen er kommet til uttrykk gjennom de tre siste landsomfattende pasientundersøkelsene. Revmatismesykehuset har vært rangert på topp i alle tre. Den siste, som gikk på pasienttilfredshet, ga oss 2. plass i Norge! Styret gratulerer med jubileet! Erik Kotte-Eriksen Styreleder Bilde mot tittelside: Revmatismesykehuset AS er bygget mellom 1915 og 2003. Det startet med Lillehammer Tuberkulosehjem i den røde bygningen lengst vest. Den store pasientfløyen mot øst ble offisielt tatt i bruk i sin helhet i 1968. Deretter har utbyggingen gått slag i slag. Flyfotografi fra før utbyggigen var avsluttet i 2003. FØRSTE SPESIALSYKEHUS I 1938 6 FØRSTE SPESIALSYKEHUS I 1938 Revmatologi gjennom 50 år Norge fikk sitt første spesialsykehus for pasienter med revmatiske sykdommer høsten 1938. Da ble Oslo Sanitetsforenings Revmatismesykehus åpnet. Gjennomsnittlig liggetid var 49 døgn og fysikalsk behandling utgjorde det viktigste behandlingstilbudet. 70 år senere er det blitt revmatologiske avdelinger i nesten alle fylker, bortsett fra Vestfold og Finnmark. Rikshospitalet i Oslo har overordnet nasjonalt ansvar for behandlingsreiser til utlandet. Rikshospitalet har også landets eneste sengepost for barn og ungdom med revmatisk lidelse. Den gjennomsnittlige liggetiden på revmatismesykehusene i 2008 er fra tre til ti dager. Nå brukes medikamentell behandling rutinemessig, og sengeavdelingene har nesten bare pasienter med betennelsesaktige sykdommer. Revmatologi ble godkjent som spesialitet av Den norske lægeforening i 1949. I 1966 ble Erik Kåss første professor i denne grenen av medisinen i Norge. Rikshospitalets Revmatologiske Forsknings-institutt ble etablert i 1968. Også ved flere av landets sentralsykehus har forskningsaktiviteten vært betydelige. Mens det er 70 år siden Norge fikk sitt første spesialsykehus for pasienter med revmatiske sykdommer, er det 50 år siden Lillehammer Sanitetsforenings Revmatismesykehus og Sykehotell ble åpnet i det tidligere Tuberkulosehjemmet nedenfor Maihaugen. I denne boka skal vi først og fremst se på hovedtrekkene i utviklingen ved Revmatismesykehuset gjennom 50 år, men også ta med hovedtrekkene i historien fra den eldste bygningen ble reist som Lillehammer Tuberkulosehjem. Revmatismesykehuset har fått et stort og lyst inngangsparti. Mona Blakar betjener resepsjonen, sentralbordet og kiosken. 7 BEHANDLING PÅ LILLEHAMMER I 1840-ÅRENE Dr. Kjølstads Ortopediske Institutt Christian F. Petersen var den første universitetsutdannede legen i Fåberg, han var distriktskirurg fra 1803 til 1817. Gudbrandsdalens legedistrikt ble opprettet i 1836. Til da hadde bygdedoktorer stort sett hatt hånd om legetjenesten. Den første distriktslegen i Lillehammer var Gunder Nielsen Kjølstad fra Modum. Han var først korpslege i Lillehammer fra 1829 til 1832. Deretter var han stadslege i Kristiansund før han kom tilbake til Lillehammer som distriktslege. Kjølstad blir nok mest husket for at han for 160-170 år siden startet et medisinsk institutt i byen, Dr. Kjølstads Ortopediske Institutt. I dag kan det kanskje kalles et fysikalsk institutt. I hvilken grad han også arbeidet med det vi omtaler som revmatiske lidelser, sier historien lite om, men dr. Kjølstad arbeidet iallfall med beslektede problemer. Kjølstad kjøpte i 1837 den store hjørnegården på vestsiden langs Storgata og innredet institutt der, mot det som i dag er Jernbanegata. I Kjølstads tid ble gården også sen- Dr. Gunder Nielsen Kjølstad, 1794–1860, startet ortopedisk institutt i Storgata 56 på Lillehammer. Dr. Kjølstads metode ble kalt «selvretningsmetoden», altså bruk av strekk slik som i denne senga. 8 BEHANDLING PÅ LILLEHAMMER I 1840-ÅRENE Et av dr. Kjølstads apparater brukt i hans ortopediske Institutt. Apparatet er laget av hans assistent, bygdedoktoren Christen Knipen fra Fåberg etter tegning av Kjølstad. Angivelig skulle maskinen rette opp ryggen. I sin helbredelse brukte Knipen besvergelser, urter og hardhendte metoder. Bygdedoktor Kristen Knipen, 1812-1912, fra Fåberg var assistent hos dr. Kjølstad og bygget mye av apparaturen instituttet benyttet. trum for byens kulturelle liv med teaterscene og konsertsal. Kaptein Georg Stribolt startet bokhandel der, og det var i Kjølstadgården Lillehammer Lærde og Realskole (i dag Lillehammer videregående skole) kom i gang i 1849. Kjølstad kom fra små kår, men med store evner arbeidet han seg fram til medisinsk embetseksamen i 1827. Han oppnådde stor anerkjennelse for behandlingsmetodene. Norske og utenlandske leger besøkte instituttet på Lillehammer, der det til enhver tid var 12-14 pasienter. En pasient skulle alltid ha gratis behandling. Kjølstad visste hva det vil si å være fattig! I samtiden ble han kalt «ortoped» og var etter hva kildene forteller, spesialist på ryggplager. Han hadde flere maskiner som ble bygget etter hans anvisninger. I dag fortoner de seg som noe skremmende. Kombinert med behandling i apparatene besto kuren av daglige legemlige øvelser, skriver Karl Halvorsen i sin omfattende artikkel om dr. Kjølstad. I Oplands-Tidende i 1840 står å lese: «Ved siden av de velsignelsesrike resultater i legemlig hensende, kan hans institutt likeså meget i åndelig henseende kalles en oppdragelsesanstalt for pasientene, idet han ved fornuftige religiøse og moralske samtaler innvirker på deres forstand og hjerte, så de kommer ut derfra både som helbredede og som fint dannede mennesker». Han var mot bruk av alkohol for å helbrede sykdommer, men uttalte at «det ved festlige anledninger kan nytes en halv flaske rødvin eller to drammer, og noe drikke av øl uten ekstra tilsats av brennevin eller spiritus». Dr. Kjølstad drev ikke instituttet på Lillehammer i mange år, men slo seg ned i Christiania rundt 1845. I 1857 flyttet han til Eidsvoll, der han døde i 1860. Det første offentlige sykehuset i Lillehammer åpnet i 1856 med Ludvig Adolph Baumann som ansvarlig lege, bygget i samme område som dagens sykehus. De første årene behandlet sykehuset venerisk syke, sinnslidende og ondartede hudlidelser. Amtssykehuset var primitivt, først i 1863 ble det innlagt vann. Elektrisk lys kom i 1896, to år etter at byen fikk strøm og gatebelysning i sentrum fra kraftverket i Mesnaelva. 9 KAMPEN MOT TUBERKULOSEN 10 KAMPEN MOT TUBERKULOSEN Driftige kvinner satte i gang For 100 år siden var tuberkulose den alvorligste folkesykdommen i Norge. Mye ble gjort for å stoppe den dødelige epidemien. En flokk initiativrike, aktive og sterke kvinner i Lillehammer Sanitetsforening gikk sammen for å få reist et behandlingshjem. Lillehammer Tuberkulosehjem sto ferdig i 1915. 93 år senere er det tidligere tuberkulosesanatoriet utviklet til Revmatismesykehuset AS. Men fortsatt er det Lillehammer Sanitetsforening som eier sykehuset. Tuberkulosehjemmet i Hammershagen ble offisielt åpnet 16. april 1915. De samme kvinnene hadde i 1898 stiftet Lillehammer Sanitetsforening. Lillehammer Sanitetsforenings Tuberkulosehjem sto ferdig i 1915, tegnet av arkitekt Kristian Biong. Til høyre Kurhallen der pasientene skulle få lys, luft og solskinn for å bli friske. Kurhallen ble revet da den store sengefløya ble bygget i 1967. Kamp mot tuberkulosen Norske Kvinners Sanitetsforening begynte kampen mot tuberkulosen først på 1900-tallet. Lokalforeningen i Lillehammer ble spurt om å ta seg av arbeidet i den østlige delen av Kristians amt, i dag Oppland. Kvinnene og foreningen prøvde å få økonomisk hjelp fra kommunene, men responsen var liten. Bare fire av amtets utallige kommuner bevilget penger, og beløpene som kom inn, var ubetydelige, bare 396 kroner og 30 øre til sammen. Sanitetskvinnene sendte pengene tilbake – med renter! – og bestemte seg for å ta saken i egne hender. Den opprinnelige sykehusbygningen er tegnet av Kristiania-arkitekten Kristian Hjalmar Biong. Han var en av tidens kjente arkitekter og hadde blant annet studert i England. Biong behersket et vidt spekter av uttrykksmidler, som strakk seg fra engelsk nyklassisisme til tidens funksjonalisme. Hans mest kjente arbeid er Kongevillaen på Holmenkollen, der han fikk 1. pris i arkitektkonkurransen. Den gamle atmosfæren er beholdt i salongen og dagligstuen i første etasje. På veggen portretter av pionerene i Lillehammer Sanitetsforening, Malene Grindal og Margrethe Grundtvig. Blomsterbildet er en gave fra Ruth og Alf Lundeby til åpningen av Revmatismesykehuset i 1958. 11 KAMPEN MOT TUBERKULOSEN Sanitetsforeningens nybygg ovenfor Lillehammer var ett av de mange sykehusene han tegnet. Den praktfulle bygningen kostet totalt 75.000 kroner og hadde opprinnelig plass til 19 pasienter. Storparten av pengene var samlet inn av Lillehammer Sanitetsforening, ledet av Margrethe Grundtvig. Kvinnene arrangerte basarer og tilstelninger for å få midler. Mange private gaver og donasjoner kom også. Lillehammer Sparebank gav et rentefritt lån på 25.000 kroner. Tuberkulosehjemmet motarbeidet Tuberkulosehjemmet var ikke bare et voldsomt økonomisk løft for en liten kvinneforening, planene ble også sterkt motarbeidet av fremtredende personer i Lillehammer. Tuberkulosesanatorier i tettbygde områder var omdiskutert, en del fryktet smittefaren når mange tuberkuløse ble samlet. For huseierne i området ville hjemmet bety at eiendommene ble betydelig forringet, stod det i avisene. Anlegget ville være et slag i ansiktet på alle dem som etter at sinnsykeasylet ble lagt ned, hadde kjøpt tomter i området. Motstanderne mente det naturlige ville være å bygge tuberkulosehjem på isolerte steder på landsbygda. Turistforeningen og direksjonen ved Lillehammer Turisthotel gikk i spissen for å få lagt ut underskriftsliste mot planene. I Lillehammer skrev 33 fremtredende borgere under på et protestbrev, 30 av dem var menn. De anså det som svært uheldig at et tuberkulosehjem ble lagt innenfor byens grenser, det ville være til skade både for allmenne og private interesser. Det ville heller ikke være heldig for hjemmets eget formål. «Lillehammers rykte tåler ikke noe pleiehjem for tuberkulosepasienter», mente motstanderne. Reportasjen i Lillehammer Tilskuer 16. april 1915 om at Lillehammer Tuberkulosehjem er ferdig. 12 KAMPEN MOT TUBERKULOSEN Spesielt ille var det at hjemmet var nærmeste nabo til De Sandvigske Samlinger, like ved spaserveien som daglig ble brukt av gjestene på Lillehammer Turisthotel. Diskusjonen toppet seg med et avisinnlegg der det ble hevdet at tuberkulosehjemmet for all fremtid ville ødelegge byens renommé som turistby. Støtte fra Gausdal Men sanitetskvinnene fikk også sterk støtte. En av dem som kastet seg inn i debatten, var Erling Bjørnson på Aulestad. Han forsvarte sykehuset med stor entusiasme. Bjørnson fremholdt at frykt for tuberkulosesmitte var bygdefantasi. Tuberkulosesaken var en livssak for hele Europa, og ikke minst for Norge, som hadde en dødelighet på 31 pr. 10.000 innbyggere på grunn av sykdommen; smitteprosenten var selvfølgelig langt høyere. Bjørnson bad om at det måtte innhentes opplysninger fra den sveitsiske turistbyen Davos, som hadde en rekke tuberkulosesanatorier med flere hundre syke pasienter. Davos blomstret likevel som turistby, blant de aller mest fornemme i Europa. Hele byen var i kok, blir det fortalt, da bystyret i Lillehammer skulle behandle spørsmålet om kommunen skulle gi en 15 mål tomt gratis til tuberkulosehjemmet. Flere av sanitetskvinnene satt selv i bystyret. De hadde ordet i sin makt, og spørsmål om inhabilitet var ikke noe tema. Kvinnene greide å få til et enstemmig kommunestyrevedtak til støtte for det nye sykehuset! Etterpå sprang Margrethe Grundtvigs yngste sønn rundt i Lillehammers gater og kunngjorde: «Mor har vinni, mor har vinni». Tuberkulosehjemmet var i drift til utpå 1950-tallet. Heldigvis så kampen mot tuberkulose ut til å være vunnet og lokalene kunne tas i bruk til andre formål. Hjalp kvinnene Karoline og Bjørnstjerne Bjørnsons yngste sønn Erling, 1868-1959, kom til unnsetning da deler av borgerskapet og turistnæringen på Lillehammer prøvde å stoppe planene om et tuberkulosehjem. Erling var bruker på Aulestad fra 1890 til 1942. Han engasjerte seg sterkt i samfunnsdebatten, først og fremst i bøndenes organisasjoner og representerte Bondepartiet på Stortinget de to siste periodene før andre verdenskrig. Skjenkestue gav mye penger til sykehuset Mange gav betydelige pengegaver da sanitetsforeningen skulle bygge tuberkulosehjemmet. Blant giverne var byens stortingsmann Axel Thallaug og frue som skjenket 500 kroner. – Men Karen Braastads enorme donasjon på 15.000 kroner er ikke nevnt, sier byhistoriker Per Richard Bærøe. 13 KAMPEN MOT TUBERKULOSEN Bygningen fra 1915 rommer i dag blant annet kjøkken, spisesal, dagligstue og kontorer. Resepsjonen er i mellombygget mot det nye. – Hun tilhørte ikke dem som ble fremhevet og fikk sitt navn i avisen. Faren kjøpte Storgata 91, der Karen vokste opp og ble «Innehaver av Ølhandel og Logi for Rejsende». Skjenkestua må ha vært lukrativ, for da ugifte Karen Braastad døde vinteren 1917, etterlot hun seg en betydelig formue. Foruten gaven til det nye tuberkulosehjemmet, testamenterte hun 20.000 til et legat for fattige og syke, og gav bort mange mindre beløp. Flere tuberkulosehjem rundt Lillehammer I årene etter 1900 ble det bygget flere tuberkulosehjem rundt Lillehammer. Det mest kjente i tillegg til Sanitetsforeningens hjem, var Skogsborg Tuberkulosesanatorium, bygget rundt 1910 og som senere ble Bellevue Sportell. I 1930-årene hadde sanatoriet 15-20 pasienter. I 1942 ble Skogsborg omgjort til pensjonat med ordinær turistdrift. Under krigen ønsket tyskerne å rekvirere Skogsborg. Det kom en hel kortesje for å se på bygningen. Da offiserene fikk høre at det hadde vært tuberkulosesanatorium, forduftet de umiddelbart og kom aldri tilbale, forteller mangeårig eier Ove Nielsen. 14 KAMPEN MOT TUBERKULOSEN Margrete Vullum talte tuberkulosehjemmets sak Margrete Vullums navn er nært knyttet til Tuberkulosehjemmet. I velformulerte avisinnlegg skrev hun varmt for planene da lillehamringene gikk så sterkt imot et sanatorium i byens utkant. Opprinnelig var det også hun som tente gløden for sykehuset da hun besøkte Lillehammer på foredragsturneen for å få i gang sanitetsforeninger landet rundt. Fru Vullum var danskfødt, datter til statsminister Orla Lehmann. Margrete fikk to sønner i sitt ekteskap med læreren på Skovgaard Højskole i Danmark, den ene var danskenes store lyriker og dramatiker Helge Rode, den andre sjefredakMargrete Vullum, 1846–1918, tør i Politiken, Ove Rode. I sitt andre ekteskap var hun gift med forfatteren og jour- tegnet av Henrik Sørensen. nalisten Erik Vullum, og flyttet til Norge i 1879. Det ble et liv i fattigdom for overklassekvinnen, bohemen Vullum hadde ikke fast jobb. Ekteparet flyttet til Lillehammer, der de tok inn på Breiseth Hotel før de fikk leilighet sør i Storgata. Som sin mann deltok Margrete aktivt i den offentlige debatten, uredd og modig. Begge er gravlagt på Lillehammer kirkegård, etter hennes siste ønske: «Legg meg til hvile under de vakre birke syd for kapellet på Lillehammer kirkegård. Dem har jeg alltid elsket.» Ildsjel fra Grimstad kjempet fram tuberkulosehjemmet Skipsrederdatteren Margrethe Grundtvig fra Grimstad får en stor del av æren for at tuberkulosehjemmet ble reist. I 1894 giftet hun seg med apoteker Thv. Grundtvig i Lillehammer. Ingen annen kan vise til lignende og årelang innsats i Sanitetsforeningen, der hun var formann fra 1905 til 1948 og satt i styret i nøyaktig 50 år fra stiftelsen i 1898. Fru Grundtvig satt i hovedstyret til Norske Kvinners Sanitetsforening, der hun var nestformann fra 1933 til 1938. Hun var medlem av bystyret i Lillehammer fra 1911 til 1922 og satt i formannskapet. Margrethe Grundtvig ble hedret med Kongens fortjenstmedalje i gull ved åpningen av tuberkulosehjemmet i 1915; den gang var det ikke mange kvinner som fikk en slik utmerkelse. Hun fikk Norske Kvinners Sanitetsforenings hedersmerke og har fått gata mellom Søndre gate og sykehuset oppkalt etter seg. Et naturlig stedsvalg, men det er ikke akkurat Lillehammers bredeste bulevard som fører til Revmatismesykehuset. Margrethe Grundtvig, 1872–1968, sto i spissen for å få reist Lillehammer Sanitetsforenings Tuberkulosehjem. 15 NY FUNKSJON FOR TUBERKULOSEHJEMMET Revmatismesykehus og sykehotell Lillehammer Tuberkulosehjem eksisterte til hjelp og glede i vel 45 år. Da legevitenskapen fikk den store folkesykdommen under kontroll, ble sykehuset omgjort til Lillehammer Sanitetsforenings Revmatismeinstitutt, et behandlingshjem for revmatiske lidelser. Utviklingen gjennom 50 har vært voldsom, fra gytjebad til MR-maskin, DXA og biologisk medisin ved dagens moderne sykehus. Spisesal med stil, tøyservietter og hvite duker. Bilde fra Tuberkulosehjemmet i mellomkrigstiden. De siste årene gikk tuberkulosesanatoriet med underskudd, men holdt på mange måter tritt med utviklingen til det siste; så sent som i 1954 ble det anskaffet nytt røntgenapparat. 16 NY FUNKSJON FOR TUBERKULOSEHJEMMET Det formelle vedtaket om å legge ned tuberkulosesanatoriet ble gjort i et styremøte i Lillehammer Sanitetsforening 4. juli 1957. De siste pasientene forlot hjemmet høsten 1957. På det tidspunkt ser det ikke ut til å være formelt klart at det skulle bli institutt for revmatikere, flere alternativer for fremtidig utnyttelse av bygningene ble drøftet. Da bestemmelsen var tatt, gikk sanitetskvinnene inn med full kraft for å få i gang et tjenlig behandlingshjem. Gav aldri opp Dr. Gunvald Sundgaard, 19041983, hadde en lang arbeidsdag bak seg på Lillehammer Tuberkulosehjem og Lillehammer Sanitetsforenings Revmatismesykehus da han fratrådte 1. januar 1967. Han arbeidet som lungespesialist i Lillehammer i en årrekke. Til åpningen av Lillehammer Sanitetsforenings Revmatismesykehus gav fru Margrethe Grundtvig Salomonsens leksikon i 19 bind. Utgaven av Nordens mest kjente leksikon fra 1893 står fremdeles i bokhylla i salongen. Historien om Lillehammer Sanitetsforenings Revmatismesykehus er historien om driftige kvinner som aldri gav opp. Tuberkulosehjemmet vitner om kraft og pågangsmot, kvinnene kjempet for sin sak og sitt sykehus. De møtte stengte dører og tvilende menn, men fikk til det som i dag er ett av landets aller fremste revmatismesykehus med stor fagkompetanse og internasjonal anerkjennelse. Veien fram har vært lang og slitsom, med motgang og lite penger, med kamp mot byråkrati og politikere. Men entusiasmen seiret til slutt. Hovedstyret i Norske Kvinners Sanitetsforening støttet helhjertet opp om planene; organisasjonens formann, Ingeborg Dehli-Jemtland, uttalte på et styremøte at det var riktig tidspunkt å begynne et rekonvalesenthjem, et tiltak som ville bli et viktig ledd i foreningens kamp mot revmatismen. Hun lovet hovedstyrets fulle støtte. Den gamle sanatoriebygningen fra 1915 var – og er – vakker, men upraktisk og trengte ombygging for å bli et tidsmessig behandlingshjem for revmatiske lidelser. Sanitetsforeningen satte umiddelbart i gang med utbedringsarbeid da tuberkulosetiden var over. I tidlige etterkrigsår var ressursene begrenset, det var fortsatt mange restriksjoner med vareknapphet og begrensninger på det meste. Senhøstes 1957 var de foreløpige ombyggingstiltakene ferdig. Arbeidet var kalkulert til 86.000 kroner, heller ikke den gang noen stor sum når gamle sykehusbygninger skulle rehabiliteres. Da åpningen ble markert i strålende vintervær 7. mars 1958, kunne styreformann Gudrun Odner opplyse at kostnadene hadde kommet på 82.850 kroner. Blant annet ble loftet i tredje etasje løftet noe for å få så stor takhøyde at etasjen kunne utnyttes til liggerom. Fra starten hadde instituttet oversøster, to assistent- 17 NY FUNKSJON FOR TUBERKULOSEHJEMMET Den opprinnelige dagligstuen slik den så ut etter åpningen i 1915. Møbleringen var gjennomtenkt og stilfull. søstre, sykegymnast, vaktmester og kokke. Dr. Gunvald Sundgaard, som hadde vært lege ved Tuberkulosehjemmet i mange år, ble den første legen ved det nye revmatismesykehuset, men bare i deltidsstilling ved siden av sin private praksis som lungespesialist i Lillehammer. Ved åpningen i 1958 var det seks ansatte, i jubileumsåret er det 115. Utstyret til arbeidsopplæringen var spartansk, det mest nødvendige ble innkjøpt for 10.500 kroner fra Rikstrygdeverket. Det ble kjøpt fire Remington skrivemaskiner, fire skrivemaskinbord og fire sekretærstoler, til sammen for vel 6.300 kroner. Margrethe Grundtvig gav selv Salomonsens Konversasjonsleksikon i praktinnbinding. Da Revmatikerinstituttet ble tatt i bruk ved nyttår 1958, ble eiendommens verdi taksert til 676.000 kroner. 18 NY FUNKSJON FOR TUBERKULOSEHJEMMET Kvinnene ville bygge sykehotell På etterjulsvinteren i 1951 la Lillehammer Sanitetsforening fram planer om et helt nytt sykehotell. Hotellet skulle bygges ved Tuberkulosehjemmet og var delt i tre avdelinger. En to etasjers sovefløy med plass til 20 gjester, en mellomfløy skulle romme hall og kjøkkenavdeling, mens det nederst skulle bli stuefløy med betjeningsrom. Hotellet var tegnet av arkitekt, fru Myklebust, som benevnelsen er i protokollene. Kostnadsoverslaget for 317 kvadratmeter grunnflare i tre og betong lød på vel 300.000 kroner. I plankomiteen satt Anine Wollebæk Slaatto, Johanne Bergseng og Ellinor Lødrup. Utkastet ble aldri noe mer enn planer – og en imponerende modell med innlagt belysning. Den gang sto seks bygninger på den 15 mål store tomta. Hovedbygningen var taksert til 430.000 kroner, i tillegg var det arbeidsstue, uthus, søsterbolig og garasje. Det samlede lånet på eiendommene var 197.000 kroner. Sykehotell i tredje etasje Det offisielle navnet på den nye institusjonen var Lillehammer Sanitetsforenings Revmatikerinstitutt og Sykehotell. I tillegg til behandlingshjem for revmatikere, kom en ny funksjon inn i den vakre bygningen i tilnærmet sveitserstil: Sykehotell. Lillehammer Fylkessykehus et par hundre meter nedenfor hadde begrenset plass; det var behov for et sted for dem som ventet på behandling og innleggelse ved LFS. Særlig var det ønske om et sted for ventende fødende fra dalen. Ennå fødte nok en del hjemme. Det var lokale fødestuer flere steder i distriktet, men mange ønsket seg til Lillehammer. Der det var frykt for komplikasjoner og spørsmål om keisersnitt, var fylkessykehuset eneste alternativ. Også andre hadde behov for sykehotell, for eksempel pårørende til pasienter ved LFS. Noen pasienter ville gjerne bo på sykehotellet en natt før og etter oppholdet på sykehuset. Pensjonsprisen var 18 kroner døgnet; trygdekassen betalte 15, pasienten 3 kroner. Hele tredje etasje ble brukt til sykehotell. Den første tiden var det 12 hotellplasser i toppetasjen og 19 senger til revmatiske pasienter i de to nederste etasjene. Det første året i 1958 hadde sykehotellet 3.383 liggedøgn; i gjennomsnitt lå ni personer der hvert døgn. Dette var ubetydelig lavere enn belegget på Revmatikerinstituttet. Men økonomien var usikker, det første året gikk driften med vel 12.000 kroner i underskudd. Pensjonsprisen ble forhøyet til 20 kroner fra 1. januar 1959. I 1959 ble underskuddet redusert til 4.782 kroner og liggedøgn på revmatismeavdelingen økte til 4.128; belegget på hotelldelen økte med 300 liggedøgn til rundt 3.700. Større utbygging vurderes Bygningen hadde blitt 45 år og trengte flere utbedringer for å bli et tidsmessig og funksjonelt sykehus. Allerede i 1961 tok formann i sanitetsforeningen, Gudrun Odner, 19 NY FUNKSJON FOR TUBERKULOSEHJEMMET Ved Tuberkulosehjemmet la styret vekt på punktlighet og orden. Alle skulle møte presis til måltidene. opp tanken om en større utbygging, delvis på grunn av den stadig økende pasienttilstrømmingen og på grunn av brannfaren i den gamle trebygningen. Foreløpig ble det bare mindre endringer og utbedringer. I 1963 var en modernisering av kjøkkenavdelingen ferdig, men nybygg ble stadig vurdert. En henvendelse fra hovedstyret i Norske Kvinners Sanitetsforening satte fart i sakene. Hovedstyret ville vite om foreningen på Lillehammer hadde planer om å utvide Revmatikerinstituttet. Den såkalte «Helsegaven» til NKS og Norsk Revmatikerforbund på 400.000 kroner og 100.000 kroner ekstra fra NKS gav grunnlaget for at foreningen kunne arbeide videre med planene. I plankomiteen satt Gudrun Odner, Sigrid Bergwitz-Larsen og Else Marie Lund. Sommeren 1964 la Lillehammer-arkitekten Gunnar Fougner fram planer for en ny fløy med 40-45 senger. Arbeidet med finansieringen var i gang, nybygget var anslått til 2,5 millioner kroner. Oppland fylkesting garanterte for et pantelån på to millioner. Tilskuddet på 400.000 kroner fra Norsk Revmatikerråd var ekstra velkomment, resten ordnet sanitetsforeningen med egenkapital. I byggesummen lå også ombygging av den gamle delen, blant annet med bibliotek, rom for arbeidsterapi og utvidet leilighet i andre etasje for oversøster. Etter ombyggingen skulle ikke tredje etasje lenger brukes på grunn av brannsikkerheten. 20 NY FUNKSJON FOR TUBERKULOSEHJEMMET Opplevde russernes revolusjon Gudrun Odner var formann i sanitetsforeningen da det tidligere tuberkulosehjemmet ble gjort om til Revmatikerinstitutt i 1957/58. Det var også hun som tok opp spørsmålet om den store utbyggingen på 1960-tallet, ledet plankomiteen og var med i byggekomiteen. Gudrun Odner var opprinnelig fra Hamar, og flyttet til Lillehammer fra Oslo i 1939. I Lillehammer kjøpte hun eiendommen Mourud i Nordsetervegen, der hun i mange år tok imot skoleelever i pensjon. Gudrun Odner hadde en internasjonal fortid. Som ganske ung kom hun til Russland, der hennes mann representerte norske skoginteresser. Hun var en av få nordmenn som opplevde den russiske revolusjonen i 1917. I 1918 greide hun og mannen å komme seg hjem etter en dramatisk reise fra Petrograd gjennom Finland og Sverige. Gudrun Odner,1894-1985, hadde de fleste verv innen sanitetsarbeidet i Lillehammer, men la ned mye av sin arbeidskapasitet ned for å få bygd ut Revmatismesykehuset. Byggearbeidene kom i gang i slutten av juni 1965. Den gamle kurhallen på sør-øst-siden, kalt liggehall i dokumentene, måtte rives. Nybygget på 5.700 kvadratmeter var i to etasjer med plass til 40 pasienter på åtte enkeltrom og 16 dobbeltrom. Lillehammer Entreprenørforretning ved sivilingeniør Fra åpningsfesten etter utbyggingen i 1968. Til høyre formannen i byggekomiteen, Else Marie Lund. Hun var gift med daværende provisor/apoteker på Mesna Apotek og flyttet senere fra byen. Til venstre formann i Lillehammer Sanitetsforening, Gudrun Odner. Dagningen skrev etter åpningsfesten: «Else Marie Lund har ytet en energisk og oppofrende innsats i arbeidet. Gudrun Odner skal også ha sin honnør for det grundige arbeidet byggekomiteen har utført.» 21 NY FUNKSJON FOR TUBERKULOSEHJEMMET Ivar Bjørklund hadde hovedentreprisen, Else Marie Lund var formann i byggekomiteen. Styret i disse årene besto av Gudrun Odner, formann, Birthe Kristiansen, Engel Sauge, Elsa Myhre, Else Marie Lund og dr. Gunvald Sundgaard. Bygget ble forberedt for en tredje etasje allerede fra starten, etter forslag fra arkitekt Fougner, men beslutningen om å bygge en full tredje etasje ble ikke tatt før utpå nyåret i 1966. Dr. Sundgaard fratrer Høsten 1966 gav Sundgaard beskjed om at han ønsket å fratre stillingen som lege ved sykehuset. I november ble det avertert etter revmatolog; samtidig ble det søkt etter spesiallege i revmatologi ved Fylkessykehuset. Sundgaard ble bedt om å fortsette til 1. januar 1967. Revmatolog Harold Lie, til daglig ved adventistenes rehabiliteringssenter på Skogli, ble tilsatt i deltidsstilling etter Gunvald Sundgaard. Lie hadde ikke faste kontortider, men kom innom en eller to ganger i uka. Pasientene måtte be om å få møte legen, legen kom ikke på regelmessige visitter. De første pasientene flyttet inn i den nye bygningen 16. januar 1967. Hele første etasje ble fylt, 30. januar ble andre etasjen tatt i bruk. 10. februar hadde sykehuset 34 pasienter og 40 på venteliste. Fysikalsk avdeling hadde lokalene i underetasjen. Allerede i februar 1967 kom det oppfordring fra overlege Hans Gabriel Dedichen ved LFS og fylkeslege Trygve Bjark om å gjøre ferdig tredje etasje på grunn av stort behov for flere plasser. Styret stilte seg positivt, men fremholdt at sykehuset bare kunne ta imot behandlingspasienter, ikke pleiepasienter. Med 60 sengeplasser var det nødvendig med fast lege, ikke lege i bistilling, slik dr. Sundgaard hadde vært og dr. Lie ble etterpå. Tredje etasje ble tatt i bruk i 1968, den offisielle åpningen var på Revmatismedagen 26. februar. Hver etasje hadde 20 sengeplasser, i underetasjen var det moderne fysikalsk avdeling med gymnastikksal. I gamlebygget ble det oppholdsrom, rom for arbeidsterapi, kjøkken, spisesal og leilighet for oversøster. På dette tidspunkt hadde nybygget totalt kostet tre millioner kroner. Utbyggingen var et ledd i den samlede sykehusutbyggingen i fylket, fremholdt fylkesmann Nils Dr. Harold Lie ved Skogli var lege i deltidsstilling ved Revmatismesykehuset fra dr. Gunvald Sundgaard sluttet til HansKristian Brath begynte i februar 1969. Lie er født i USA og ble spesialist i revmatiske sykdommer i 1954 og i fysikalsk medisin i 1963. Lie ble overlege ved Skogli i 1954. Han har også vært tilsynslege ved Sofienberg i Sør-Fron og redaktør av Sunnhetsbladet. Overlege Hans Gabriel Dedichen, 1901-1961, på medisinsk avdeling ved Lillehammer fylkessykehus ville på slutten av 1960-tallet ha et tettere samarbeid med Revmatismesykehuset. 22 NY FUNKSJON FOR TUBERKULOSEHJEMMET Handal under åpningshøytideligheten. Området ved LFS og Revmatismesykehuset ville bli et sentrum for sykehustjenester i fylket. Overlege Dedichen tok til orde for et enda tettere samarbeid mellom de to sykehusene, som fysisk lå så nær hverandre. Under åpningsfesten ble forøvrig Revmatismesykehuset karakterisert som en av landets vakreste sykehusbygninger. Mange størrelser og fremtredende personer var til stede på åpningsfesten, bare Margrethe Grundtvig manglet, hun som hadde vært den drivende kraften for å få reist Tuberkulosehjemmet i 1915. Sykdom forhindret henne fra å være til stede. Hun døde kort tid etter. Tredje etasje ble ikke tatt i bruk umiddelbart på grunn av mangel på lege og fysioterapeuter. Før det ble fast ansatt overlege nyttet det heller ikke å få assistentlege da praksisperiode ved Revmatismesykehuset ikke ville telle i utdannelsen. Brath blir overlege Behovet for institusjonsplasser for revmatikere økte stadig. Revmatikerinstituttet ble for lite, trangt og upraktisk for moderne behandling. 15. februar 1969 begynte Hans-Kristian Brath sin lange arbeidsdag som overlege ved sykehuset. Brath var både medisinsk og administrativt ansvarlig. I tillegg forlangte myndighetene at han skulle arbeide seks timer i uka ved Lillehammer Fylkessykehus. De sju første månedene ved sykehuset var Brath alene om arbeidet med 45 pasienter. I september 1969 ble Lars Øvrelid ansatt som den første reservelege ved sykehuset. – Da greide vi så vidt å ta hånd om 60 inneliggende pasienter, men fra 1971 fikk vi den andre reservelegestillingen. Dermed var det tre fast ansatte leger. Inntil Brath tiltrådte hadde sykehuset bare lege i deltidsstilling. – I den opprinnelige bemanningsplanen for Lillehammer Sanitetsforenings Revmatismesykehus fra mars 1969 hadde styret vedtatt at man på sikt så behovet for minst to overleger og to underordnede legestillinger, sier Brath og legger til: – Det viste seg snart at behovet ikke var for høyt stipulert. Etter langvarige forhandlinger med fylket ble den fjerde legestillingen godkjent i 1975. Like etter at Brath tiltrådte, ble det avertert etter reser- 23 NY FUNKSJON FOR TUBERKULOSEHJEMMET Overlege Hans-Kristian Brath begynte ved sykehuset 15. februar 1969 og var der fram til pensjonsladeren. I juni 2001 fikk han overrakt Kongens fortjenstmedalje i gull av fylkesmann Knut Korsæth. ve/assistentlege, fysioterapeut og legesekretær. Fra Statens fysioterapiskole kom det beskjed om at det ville komme turnuskandidat. Litt tidligere var Bjørg Alice Engen Fyhn ansatt som oversykepleier etter Kari Bakk, som sluttet ved oppnådd aldersgrense. Fra 1. januar 1970 trådte den nye sykehusloven i kraft, det medførte et mye nærmere samarbeid med Oppland fylke om driften. Lillehammer Sanitetsforenings Revmatismesykehus ble godkjent som spesialsykehus for revmatikere og samtidig godkjent som utdannelsesinstitusjon for revmatologi gruppe II. Det ble forlangt at alle sengeplassene skulle være besatt, altså etter hvert 60 pasienter. Bortsett fra overlege Brath ble ingen av legene spesielt lenge ved sykehuset. Det kan være rimelig å anta at noen følte at arbeidsbyrden ble for stor. Dr. Øvrelid sluttet etter kort tid og Lodvar Bleken ble ansatt, men både Bleken og en reservelege II sa opp stillingene allerede våren 1972. Det skapte problemer for sykehuset. Bleken sa seg derfor villig til å fortsette til etterfølgeren var på plass. I april 1972 ble daværende lege ved Setermoen militærleir i Troms, Knut Mikkelsen, ansatt. I dag er Mikkelsen avdelingsoverlege og sykehusets medisinske leder. Utover på 1970-tallet ble staben stadig utvidet, med leger, sykepleiere, hjelpepleiere, avdelingshjelper, terapeuter og kontorpersonale. Leger kom og gikk, senere fylkeslege i Oppland, Per Thorolf Røhr var der en periode, nåværende professor Jan Tore Gran er en annen som tjenestegjorde ved sykehuset. På tross av utbyggingene var det stadig behov for mer plass. Beleggprosenten var høy, nesten 94 prosent, med 20.500 liggedøgn tidlig på 1970-tallet. Videre utbygging Like før jul i 1972 leverte arkitekt Gunnar Fougner et utkast til enda et nybygg, som ville koste vel seks millioner 24 NY FUNKSJON FOR TUBERKULOSEHJEMMET Navnet på sykehuset I dokumentene fra 1958 og fremover blir det brukt ulike navn på sykehuset. Lillehammer Sanitetsforenings Revmatikerinstitutt og Sykehotell var det første.10. mars 1969 vedtok styret at det offisielle navnet skulle være Lillehammer Sanitetsforenings Revmatismesykehus. Etter at selskapet ble aksjeselskap i 2003 er det offisielle navnet Revmatismesykehuset AS. kroner. Finansieringen var ikke lett denne gangen heller. Muligheter for private lån ble undersøkt, men slik finansiering ble altfor kostbart med høy rente og kort avdragstid. Finansieringen gikk i orden til slutt. 22. februar 1977 ble enda et byggetrinn offisielt åpnet, denne gang kontorfløy med svømmebasseng på 12,5 x 6 meter, velutstyrt laboratorium, utvidet gymnastikksal, teknisk avdeling, garderober og arkiv i underetasjen. Alle legekontorene og administrasjonen ble samlet på hovedplanet, dessuten ekspedisjonen til poliklinikken, skrivestue, møterom og bibliotek. Ergoterapiavdelingen fikk etter hvert en skikkelig ansiktsløfting med større stab og utvidet arbeidsfelt. Det ble også innvilget en stilling som overlege på poliklinikken, den femte legestillingen ved sykehuset. Dr. Finn Moen ble ansatt. Han var spesialist i indremedisin, noe som hevet det faglige nivået ved sykehuset. Nybygget ble så smått tatt i bruk i oktober 1976. I protokollene står det at «spesiell begeistring vakte det innbydende badebassenget og den nye gymsalen med tidsmessig, førsteklasses treningsutstyr». Skikkelig oppvarmet badebasseng ville bety uhyre mye i behandlingen av pasientene, ble det fremholdt. Også det velutstyrte laboratoriet ble fremhevet. På åpningsfesten karakteriserte overlege Brath sykehuset som ett av landets mest moderne. På festen fikk Else Marie Lund tildelt Sanitetsforeningens høyeste utmerkelse, Æresmerket, for sin store innsats for sanitetsforeningen og for sin aldri sviktende interesse for Revmatismesykehuset gjennom 20 år. I protokollen er det enkelte spark til offisielle representanter i kommune og fylke for at de ikke møtte fram til åpningen. Finansrådmannen møtte i stedet for ordføreren, sykehussjefen var den eneste i fylket som hadde takket ja til innbydelsen, men han møtte heller ikke, blir det påpekt. – Kvinnene i sanitetsforeningen ordnet opp. Jeg er full av beundring over arbeidet disse kvinnene utførte, sier Brath. – Bortsett fra ett år gikk vi i overskudd alle de ti første årene, sier Brath. – Budsjettet var i 1970 på vel 4,1 millioner kroner. Ti år senere var det på ca. 10 millioner kroner. I 1994 på 22 millioner, så økonomien må sies å ha vært «sunn». 25 NY FUNKSJON FOR TUBERKULOSEHJEMMET Vaktmester, musiker og skiløper I oktober 1966 ble Leif Ødegård ansatt som vaktmester ved Revmatismesykehuset, en stilling han hadde til pensjonsalderen i 1978. Han var en nevenyttig håndverker, men vil mest bli husket for innsatsen innen musikklivet. Leif Ødegård var svært musikalsk og spilte mange instrumenter. I unge år var han i Garden der han trakterte trommer, men hans egentlige instrument var kornett. Ødegård spilte obo i Lillehammer Byorkester. Likevel er det som dirigent han nedla sin lengste innsats. Han dirigerte og ledet Aal Musikkforening i 55 år fra 1928 og Kringsjå Skolemusikk i 23 år fra starten. For dette ble han hedret med Kongens fortjenstmedalje og Norges Musikkorps Forbunds høyeste utmerkelse. I yngre år var han en habil skiløper og deltok mange ganger i Holmenkollen og i landsrenn. Leif Ødegård, 1910-1997, vaktmester, musiker, dirigent og skiløper. Nye utbedringer Utbyggingen og fornyelsene var ikke over. I 1982 sto kjøkkenet og andre funksjoner i underetasjen for tur, blant annet etter pålegg fra arbeidstilsynet. Utbedringene ble ferdig like før jul i 1983 og kostet rundt 1,3 millioner kroner. Da hadde det gått flere harde runder, Oppland fylkeskommune strøk nemlig en bevilgning til sykehuset da det endelige budsjettet skulle vedtas. Kjøkkenet kunne bli stengt hvis det ikke ble gjort utbedringer. Men fylkeskommunen bevilget ikke penger, der var ønsket at kjøkkentjenesten ved de to sykehusene skulle slås sammen. Maten skulle tilberedes ved fylkessykehuset. Ildsjelene ved Revmatismesykehuset gav ikke opp nå heller, pengene ble skaffet uten at det offentlige måtte ut med en eneste krone. NKS bevilget 350.000 kroner, og sanitetsforeningene i hele fylket gav store bidrag, atskillig kom fra tidligere og nåværende pasienter og testamentariske gaver på opp til 100.000 kroner. «Kjøkkensaken» viste i hvilken imponerende grad det ble sluttet opp om sykehuset og hvordan sanitetskvinnene og de ansatte arbeidet for at Revmatismesykehuset fortsatt skulle være selvstendig. Utbyggingen fortsatte. I 1999 ble et tre etasjes påbygg i sengeavdelingen ferdig, bygget mellom det opprinnelige 26 NY FUNKSJON FOR TUBERKULOSEHJEMMET sykehuset fra 1915 og fløyen fra 1968. I alle etasjene ble det innredet vaktrom, kontorer, skyllerom og ekstra kontor. Oppholdsrommet i tredje etasje mot gamlebygget ble betydelig utvidet. I tillegg var det renovering utvendig. Så gikk det slag i slag. Sommeren 2001 var håndverkere og entreprenører i gang på ny. Inntil da hadde pasientrommene bare hatt håndvask, alle måtte bruke dusj og toalett i korridorene. Antall dobbeltrom ble redusert og sykehuset fikk flere enkeltrom. I jubileumsåret har sengeavdelingen 16 enkeltrom og 8 dobbeltrom. Lærings- og mestringsavdelingen har plass til 16 pasienter og 5 pårørende. Poliklinikken ble totalrenovert i 2002 med nytt laboratorium og laboratorium for osteoporose-rammede, altså for benskjøre. To nye etasjer over poliklinikken har gitt flere kontorplasser og nytt møte- og undervisningsrom. I 2003 tok sykehuset i bruk MR for å undersøke ledd, og utvidet dermed sine diagnostiske muligheter. I perioden 2003-2005 ble store deler av gamlebygget opprustet, med arbeidsstue, aktivitetsrom og kontorer på loftet. I disse årene, særlig ved arbeidene i 2001, nedla de ansatte en betydelig og frivillig dugnadsinnsats, blant annet ved å delta aktivt i rivingen av det gamle. Direktør og aksjeselskap Ansatte i styret 12. september 1985 møtte representanter for de ansatte for første gang i styret. De to var fysioterapeut Lise Aspeslåen og sykepleier Kjellfrid Lorvik. Deretter ble hjelpepleier Anne Karin Plukkerud og legesekretær, senere EDB-ansvarlig Astrid Rogndokken valgt fra de ansatte. Ledelsen ved Revmatismesykehuset hadde gjennom mange år bestått av overlege, sjefsykepleier og økonomileder. Ledelsesstrukturen var ikke alltid like lett og velfungerende. I 1996 ble modellen endret. Sykehuset fikk administrasjonssjef som øverste administrative leder, avdelingsoverlegen ble faglig leder, mens det derunder ble fem seksjonsledere. Tannlege Vemund Vigerust ble tilsatt som sykehusets første toppsjef og begynte i stillingen 1. juli 1996. I 2003 gikk sykehuset over fra eierstyrt selskap til aksjeselskap under navnet Revmatismesykehuset AS. Lillehammer Sanitetsforening eier fortsatt alle aksjene og er selskapets generalforsamling. I det første styret etter omdannelsen satt Erik Kotte-Eriksen, leder, Bente Ohnstad, nestleder, Ingrid H. Ødegård, Knut Midthaug og Liv Røe. Fra de ansatte var valgt Aud Rønningen og Frode Krøll. 27 NY FUNKSJON FOR TUBERKULOSEHJEMMET Den viktigste endringen kom kanskje våren 2005 da Revmatismesykehuset forhandlet fram en samarbeidsavtale med Sykehuset Innlandet om tilbudet til revmatologiske pasienter i opptaksområdet til Sykehuset Innlandet. Sykehuset ble hovedsenter for revmatologi i innlandet og hovedsenter i revmakirurgi ble lagt til ortopedisk avdeling ved Sykehuset Innlandet Lillehammer. Dermed var hovedsenter i revmakirurgi og revmatologi lagt til to sykehus 200 meter fra hverandre. Den gang ble det uttalt at løsningen er fremtidsrettet med tanke på kravene til en økt faglig spesialisering. Også økonomisk er denne løsningen gunstig, uttalte administrerende direktør Torbjørn Almlid ved SI da nyorganiseringen ble presentert. I jubileumsåret er Revmatismesykehuset spesialsykehus for behandling og tverrfaglig rehabilitering av revmatiske pasienter. Foruten den omfattende polikliniske virksomheten, har sykehuset innleggelser fra hele landet, men med et spesielt ansvar for 300.000 innbyggere i Opplandskommunene og for 11 kommuner i Hedmark: Hamar, Løten, Ringsaker, Stange, Stor-Elvdal, Rendalen, Folldal, Tolga, Tynset, Alvdal og Os. Lærings- og mestringsavdelingen tar imot pasienter fra hele landet. Poliklinikken I en oversikt over Revmatismesykehusets virksomhet for noen år siden skrev overlege Hans-Kristian Brath at kapasiteten ved poliklinikken alltid har vært en kilde til bekymring. Mens det de ti første årene bare var én spesialist på sykehuset, sa det seg selv at virksomheten måtte bli svært begrenset, selv om de underordnede legene bidro så langt arbeidstiden tillot. I 1970 var det bare 117 polikliniske konsultasjoner. I 1978 hadde legestaben økt fra to til fire, og det var 1.104 konsultasjoner. – Ønskemålet er å nå bortimot 3.500 konsultasjoner årlig, men et slikt mål synes langt unna med dagens innskrenkningstrusler og at vi blir pålagt andre oppgaver som gir mindre tid til pasientarbeid, skrev overlege Brath i Norsk Revmatologisk Forenings jubileumsskrift i 1997. Etter at det nye servicebygget ble ferdig og legestaben fra 1979 besto av tre overleger og to assistentleger, ble bildet betydelig endret. I 1986 var det 2.106 konsultasjoner på poliklinikken, i 1991 hadde antallet økt til 2.926. 28 NY FUNKSJON FOR TUBERKULOSEHJEMMET Etter årtusenskiftet har antallet konsultasjoner steget hvert år, 5.000-tallet ble passert i 2004. I 2007 hadde klinikken 6.144 konsultasjoner. I juni 2005 ble det åpnet poliklinikk på Hamar og fra 2006 på Otta. Revmakirurgisk virksomhet Lillehammer Sanitetsforenings Revmatismesykehus har aldri hatt egen avdeling eller seksjon for revmakirurgi. Muligheten for slik behandling var avhengig av interessen for samarbeid, kompetanse og kapasitet ved Lillehammer Fylkessykehus og Gjøvik Fylkessykehus. I begynnelsen av 1970-årene ble det utført en del revmakirurgiske inngrep på Gjøvik. Da den nye ortopedisk-kirurgiske avdelingen ble opprettet ved Lillehammer Fylkessykehus i 1975, var det forventninger om økt revmakirurgisk aktivitet. Forventningen ble dessverre bare delvis innfridd, konstaterer overlege Brath. Resultatet ble to-tre inngrep hver uke. Leddgiktspasientene måtte vike for protesekirurgi. Først da avdelingen fikk økt bemanning i 1990 med en overlege som hadde bred revmakirurgisk erfaring, steg kapasiteten noe. Økningen var forbigående, i 1992 var det maksimalt seks inngrep pr. uke, men falt til to-tre igjen i 1995. Alle tar et tak. Alle yrkesgrupper i en slik institusjon er gjensidig avhengig av hverandre. Toril Øvergaard tørker kjøkkengulvet. 29 DEN NYESTE TIDEN Sykehus med mange priser Revmatismesykehuset har fått mange priser gjennom årene. I 1996 kåret Kommunalansattes Fellesorganisasjon institusjonen til årets beste kommunale arbeidsgiver. – Jeg er stolt og glad, sa daværende administrasjonssjef Vemund Vigerust ved utdelingen. Han var påpasselig med å dele rosen med den øvrige ledelsen og alle ansatte. – Dette er en skikkelig vitamininnsprøyting, sa han. I 2007 ble Revmatismesykehuset kåret til det norske sykehuset som er best innenfor kategorien pleie, og ble i samme undersøkelsen (PasOpp) rangert som nr. 2 blant alle landets sykehus - alle kategorier sett under ett. Undersøkelsen ble foretatt blant 11.000 pasienter i 63 sykehus og utført av Kunnskapssenteret for helsetjenesten. Sykehuset har også ligget i tet-sjiktet på tidligere tilfredshetsundersøkelser. Forsiktig EDB-innføring I styremøte 12. september 1985 ble spørsmålet om innføring av EDB tatt opp. I februar 1987 hadde EDB-utvalget møte med fylkeskommunens dataleder Einar Tvete. 13. november fikk Lillehammer Revmatismesykehus tidenes første arbeidsgiverpris fra Kommuneansattes Fellesorganisasjon (KFO). Prisen ble utdelt under organisasjonens møte i Drammen. Fra venstre hovedtillitsvalgt Bjarne Andersen, administrasjonssjef Vemund Vigerust, KFO-leder Alf Ø. Bowitz, økonomileder Odd Berntsen og oversykepleier Toril Fagermo Bergh. 30 DEN NYESTE TIDEN Tegnet Munch-museet og Revmatismesykehuset To av landets kjente arkitekter står bak de to første bygningene ved Lillehammer Sanitetsforenings Revmatismesykehus. Som arkitekt Biong som tegnet det opprinnelige bygget, var også mannen bak nybygget i 1968, Gunnar Fougner, en anerkjent arkitekt. Han var lillehamring og arbeidet etter eksamen ved NTH hos to av landets ledende arkitekter, Ove Bang og Arne Korsmo. Fougners mest kjente arbeid er Munchmuseet på Tøyen, der han og kompanjongen, senere professor Einar Myklebust, vant arkitektkonkurransen i 1954. Fougner tegnet en rekke monumentale bygg i Lillehammer-distriktet og Gudbrandsdalen, blant dem Sjusjøen Fjellkirke, Ingeniørhøgskolen på Gjøvik og Handelens og Håndverkets Hus i Lillehammer. Arkitekt Gunnar Fougner, 1911-1995, var mannen bak nybygget i 1968, og var også Revmatismesykehusets arkitekt ved senere utbygginger. Begynnelsen var forsiktig, det ble nemlig vedtatt å kjøpe inn 1 stk PC. På den tiden var ikke det noen ubetydelig investering. Den første maskinen kostet 25.000 kroner. Diskusjon om klesvasken Revmatismesykehuset har ofte vært diskutert i fylkeskommunale organer. De mest vidtrekkende diskusjonene har gått på full sammenslutning med Lillehammer fylkessykehus. Noe mindre drastisk har det vært å slå sammen kjøkkentjenestene og laboratoriene. Også klesvasken har skapt hodebry i fylkesadministrasjonen og debatt i folkevalgte organer. Lillehammer Vaskeri & Renseri AS hadde lenge stått for rengjøringen av tøyet på Revmatismesykehuset. Etter hvert ble det stadig større press for å få vasken overført til Oppland fylkes fellesvaskeri. Saken ble tatt opp flere ganger. Blant annet var sykehussjefen frampå i mars 1983 for å sikre nye kunder til fellesvaskeriet, som slet med lønnsomheten og hadde ledig kapasitet. Styret i LSR vedtok at saken først måtte bli skikkelig utredet i fylkeskommunen. Revmatismesykehuset fortsatte å sende klesvasken til Lillehammer Vaskeri & Renseri. I januar 1989 bad fylkeshelsesjefen enda en gang om at 31 DEN NYESTE TIDEN Fysioterapeut med dramatiske krigsår i Østen Magnhild Bugge var første fysioterapeut ved Lillehammer Revmatismesykehus, ansatt fra 5. januar 1958. Den gangen var yrkestittelen sykegymnast. Fru Bugge kom fra en stilling ved Lillehammer Trygdekasse og ble ledende fysioterapeut på Revmatismesykehuset fram til 1975. Deretter fortsatte hun i ordinær stilling til pensjonsalderen. Ingen ansatte på sykehuset gjennom tidene har opplevd noe tilsvarende som det hun, mannen og sønnen gjorde under andre verdenskrig. Magnhild Bugge, født Sanne på Lillehammer, var gift med sjøkaptein Anton Sofus Bugge, som før og i begynnelsen av krigen i Europa, seilte på Østen. I 1941 dro Magnhild med den seks år gamle sønnen Ove Christian for å besøke mannen. Reisen var et dramatisk eventyr i seg selv, gjennom Sovjet til Vladivostok, videre med båt til Suerugua i Japan og derfra til Shanghai og Hong Kong. Reisen tok en måned. Etter japanernes angrep på Pearl Harbor i desember 1941, måtte familien Bugge flykte til Manila på Filippinene, den gang amerikansk koloni. Anton Bugge ble tatt i japansk fangenskap, mor og sønn ble i Manila resten av krigen. Etter kort tid ble byen erobret av japanerne. – Heldigvis bodde vi på rett side av Pasai-elven, på den andre siden skjøt japanerne alle hvite, fortalte Magnhild i et intervju. Mor og sønn levde på et minimum og visste ikke hva som hadde skjedd med mannen eller hvordan det sto til hjemme på Lillehammer. Etter krigen kom Magnhild og Ove Christian tilbake via en omstendelig reise om Amerika. Mannen hadde mirakuløst nok overlevd det japanske fangenskapet. Han dro til sjøs igjen etter krigen, men døde allerede i 1953. Etter hjemkomsten fikk Magnhild Bugge Kong Haakons 7. Frihetskors overrakt ved en høytidelighet på Slottet. Magnhild Bugge, 1910-2005, fotografert i 2000. Magnhild og Anton Sofus Bugge fotografert i 1938 på Bugges båt Proteus. 32 DEN NYESTE TIDEN Ergoterapeut tilsatt i 1979 Kari Anne Ringen Lunke ble ansatt som første ergoterapeut 1. mai 1979, den gang i halv stilling. I 2008 har sykehuset fem ergoterapeuter. LSR måtte inngå en avtale med Oppland Vaskeri om full tekstilservice så snart som mulig. LSR oppfattet brevet som et påbud. Slik ble det, nå har all klesvask i mange år blitt tatt hånd om av Oppland Vaskeri AS. I mai 1997 ble laboratorietjenesten ved LSR tatt opp. Fylkeshelsesjefen bad om at en sammenslåing av tjenestene ved LSR og LFS ble vurdert, med overføring av 1,9 stilling som bioingeniør fra LSR til LFS. Men styret ved LSR gikk imot sammenslåing og så det som svært viktig at enheten ble beholdt ved sykehuset. Slik ble det også, Revmatismesykehuset kunne fortsette utbyggingen av sitt eget laboratorium. Første mannlige styreleder Tradisjonen var at en av sanitetskvinnene skulle ha formannsvervet i driftsstyret for Revmatismesykehuset. Det ble endret i 1990. Den første styrelederen utenfra var banksjef Finn Ødeli, som overtok etter Birthe Kristiansen. Ødeli hadde i en del år vært revisor ved sykehuset. Ketil Hansen tok over som leder i 1994, han var på den tiden tilknyttet selskapet LOPUS. Hansen satt til mars 1998 da sanitetsveteranen Sølvi Lundgaard ble styreleder. Hun satt til endringen til aksjeselskap i 2003 da næringslivsmannen Erik Kotte-Eriksen i Oslo tok over. Banksjef Finn Ødeli var første mannlige styreleder ved Revmatismesykehuset. Dagens ledelse ved sykehuset Sykehuset er inndelt i seks seksjoner, som hver ledes av en seksjonsleder, som inngår i direktørens ledergruppe. Direktør er Rolf Kulstad, avdelingsoverlege Knut Mikkelsen, økonomisjef Harald Moen, leder for lærings- og mestringsavdelingen Bente Hamnes, for rehabiliteringsavdelingen Åse Skarbø, for sengeavdelingen Matthieu Vinders og for poliklinikken Kari Hansen Berg. Direktør Rolf Kulstad, født 1955, er født og oppvokst i Steinkjer, og er utdannet siviløkonom. Etter at han flyttet til Lillehammer var han fra 1984 til 1997 i ulike stillinger i Oppland fylkeskommune før han ble sykehusdirektør på Gjøvik. I 2002 ble han tilsatt som direktør ved Høgskolen i Gjøvik, en stilling han hadde til han tiltrådte ved Revmatismesykehuset 1. oktober 2005. 33 DEN NYESTE TIDEN Mange testamentariske gaver Gjennom årene har Lillehammer Sanitetsforenings Revmatismesykehus fått mange testamentariske gaver. Gavene har vært store og små, alltid velment og gitt etter evne. I 1977 testamenterte Laura og Mathias Lindsheim i Skjåk hele fellesboet til sykehuset. Han døde i 1973, hun i 1977. I gaven inngikk bruket Eiesar, utvendig og innvendig løsøre, kontanter og verdipapirer. Bruket ble taksert til 140.000 kroner. Flere hus er revet Flere bygninger er revet ved sykehuset gjennom årene. Den gamle kurhallen måtte ofres ved den store utbyggingen midt på 1960-tallet. Den tidligere søsterboligen på nordsiden er blitt Sanitetens Hus, disponert av Lillehammer Sanitetsforening. Fra 1. mars 2008 har Revmatismesykehuset leid lokaler der på dagtid til prosjektet «Raskere Tilbake.» Arbeidsstua øst for sanatoriet er også revet. Der foregikk det på 1950-tallet en arbeidstrening som vakte oppmerksomhet. Det kom sanatoriefolk fra inn- og utland for å studere tiltaket. Tidligere var det vedtatt lære at tuberkuløse burde holde seg i absolutt ro. Skrivestua hadde lenge kummerlige forhold. I dag er det romslig plass til åtte-ni ansatte. De som er på jobb her, er Ann Kristin Nymoen, Sølvi Marsteintredet, Merete Nordlunde, Anne Lene Torgersen og Bente Moen. 34 SYKEHUSET FÅR OVERLEGE En lege på 45 inneliggende pasienter – De første sju månedene ved Revmatismesykehuset var jeg alene med 45 pasienter. Utpå høsten i 1969 kom Lars Øvrelid som reservelege. Da greide vi 60 pasienter. Det ble fort klart at heller ikke to leger kunne makte å ta hånd om så mange. Kollegene mine rundt omkring kunne ikke forstå at jeg orket å være ved et sykehus med slik arbeidspress. Pensjonert overlege Hans-Kristian Brath hadde omfattende praksis innen revmatologi da han begynte ved Revmatismesykehuset 15. februar 1969. Han var den første fast ansatte lege ved sykehuset og den første i full stilling med spesialistutdannelse. De tidligere hadde vært innom sykehuset bare noen timer i uka. På Lillehammer ble Brath både medisinsk og administrativt ansvarlig for driften. Opplevde revmatiske lidelser Brath er født i Oslo i 1933 og tok medisinsk embetseksamen i 1959. Han var turnuskandidat i Gloppen i Nordfjord. Kona til distriktslegen der var også lege og arbeidet med revmatiske lidelser. Brath så hva revmatisme påførte befolkningen av elendighet på grunn av leddslitasje og leddbetennelse. Mange ble behandlet med injeksjoner og forskjellige typer elektroterapi. Brath fikk interesse for denne delen av medisinen og valgte å spesialisere seg som revmatolog. Etter turnustjenesten var Brath i Sandefjord der sykehuset hadde en post for revmatikere. I to år fra 1964 var han ved Sørlandets Revmatismesykehus i Kristiansand. Før han kom til Lillehammer var Brath i to og et halvt år ved Oslo Sanitetsforenings Revmatismesykehus, en del av Rikshospitalet, med professor, dr. med. Erik Kåss som sjef, en av pionerene innen revmatologien i Norge og vår første professor i revmatologi. 35 SYKEHUSET FÅR OVERLEGE Glad i sanitetskvinner Begrensede midler Da overlege Hans-Kristian Brath ble tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull var han på Slottet i Oslo sammen med mange andre for å takke Majesteten. Kong Harald gikk rundt og pratet med de fremmøtte. Han kom også til dr. Brath, som fortalte som sant var: Etter tjeneste i Kristiansand arbeidet han for sanitetskvinnene i Oslo, før han kom til kvinnene i Lillehammer Sanitetsforening. I halvannet år arbeidet han også for sanitetskvinnene i Trondheim. Da utbrøt Kongen: – De må da virkelig være glad i sanitetskvinner, De! – Ja, kanskje er det blitt litt for meget! svarte Brath, noe forfjamset. Behovet for institusjonsplasser for revmatikere økte stadig. Revmatikerinstituttet ble raskt for lite etter starten i 1958, trangt og upraktisk for moderne behandling var det også. Det ble derfor besluttet å sette opp et nybygg i tilknytning til det gamle sanatoriet. I 1968 ble institusjonen utbygd til 60 senger, med moderne fysikalsk avdeling og gymnastikksal. Selv etter denne utbyggingen var Lillehammer Sanitetsforenings Revmatismesykehus et lite sykehus med små midler og knapp bemanning. Utstyret var begrenset den første tiden. Tilbudet til pasientene var lite, det gikk i karbad med tilsettinger. Arbeidsterapeutene var der nærmest for å beskjeftige pasientene, ikke som et ledd i behandling og opptrening. – Det nyttet ikke for en lege å arbeide seriøst og adekvat med så mange inneliggende pasienter. Revmatologien var riktignok i medvind i disse årene, men fagpersonalet og institusjonen måtte arbeide hardt for å markere sin posisjon, sier Brath. Manglet basseng Virksomheten ved Revmatismesykehuset besto de første 20 årene av en kombinasjon av «konservativt kurbadregime» og medisinsk utredning og intensiv behandling av alvorlig syke revmatikere. Utfordringene sto i kø. Medisinsk utstyr måtte skaffes, mye av det gamle måtte oppgraderes. – Vi måtte argumentere godt for å få noe nytt. Økonomien var alltid det springende. Det skulle være overskudd i regnskapet. Vi hadde ikke laboratorium, etter hvert ble et pasientbad i første etasje tatt i bruk. Både jeg og reservelegen fikk et lite kontor i underetasjen. Bjørg Sira og Målfrid Stokland ble de første på laboratoriet og delte en stilling. De var sykepleiere med spesialutdanning i laboratoriearbeid. Skrivestue manglet, men det kom da laboratoriet flyttet opp i første etasje. 36 SYKEHUSET FÅR OVERLEGE Overlege Hans-Kristian Brath foran den nye servicefløyen ved Revmatismesykehuset som sto ferdig i 1976. Foto: GD. Etter ombyggingene på slutten av 1960-tallet fikk institusjonen preg av å være sykehus, og vi satte oss som mål å utvikle det til et moderne spesialsykehus, sier Brath, men legger til: – Vårt trivelige sykehus led av vesentlige mangler, først og fremst av at vi ikke hadde basseng, som i dag regnes for å være helt grunnleggende i behandlingen av revmatiske sykdommer. Legekontorene var små og lite egnet til poliklinisk virksomhet. Behovet for nok et nybygg meldte seg med full tyngde. En av veteranene Hans-Kristian Brath har nedlagt storparten av sin arbeidsdag ved Revmatismesykehuset i Lillehammer. Han var med fra den egentlige starten og var den første spesialisten i heltidsstilling. Han har opplevd utviklingen i faget og utbyggingen av sykehuset fra en arkitektonisk, men upraktisk perle til et moderne og funksjonelt sykehus. Han tjente sykehuset i Lillehammer trofast og sammenhengende, bare avbrutt av kurser og videreutdannelse, blant annet i Trondheim. Også der arbeidet han for sanitetskvinnene. – Sammen forsøkte vi å påvirke helsemyndighetene der til å gå inn for å opprette en egen revmatologiavdeling ved RiT, for eksempel i samarbeid med Revmatismehuset. Brath fremholder at Revmatismesykehuset i Lilleham- 37 SYKEHUSET FÅR OVERLEGE Nybygget er tatt i bruk i 1977. Fra venstre oversykepleier Bjørg Alice Fyhn, formann i N.K.S. Inger Melbye, overlege Hans-Kristian Brath, byggekomiteens leder Else Marie Lund og nestformann i Lillehammer Sanitetsforening, Mary Mossin. mer var det første sykehuset i Norge som tok opp fibromyalgiproblematikken. – Vi fikk utrolig nok tid til litt klinisk forskning også, men det kom ut bare 20-25 artikler hos oss de første 20 årene. Hevder seg godt – Norsk revmatologi hevder seg godt i skandinavisk sammenheng. Også i Europa ser de til Norge og Lillehammer, selv om svenskene og danskene ligger foran oss i basisforskning. For å følge med i faget er det nødvendig å delta utenlands, på de store kongressene, først og fremst i USA. Jeg har deltatt der flere ganger. – Revmatologien har vært et hovedområde for sanitetskvinnene fra før min tid. Etter hvert som tuberkulosen ble bekjempet, ble revmatisme hovedoppgaven for dem, den nye folkesykdommen, så å si. Jeg er stolt over å ha jobbet for sanitetskvinnene, sier Brath. La oss avslutte med tidligere direktør ved Revmatismesykehuset Vemund Vigerust: – Få har gjort så mye fagmedisinsk for revmatologien i Norge som overlege Hans-Kristian Brath. Jeg er fryktelig glad for at han ble hedret med Kongens gull for sin lange og store innsats. 38 REVMATISMESYKEHUSET FÅR DIREKTØR «Døm oppå gikta» – Revmatismesykehuset er et lite sykehus. Hos vår nabo på nedsida, Lillehammer fylkessykehus, snakket de om «døm oppå gikta». Men vi hadde alltid godt samarbeid med «storebror». Etter 33 år som tannlege ble dovringen Vemund Vigerust i 1996 administrasjonssjef, senere direktør ved Lillehammer Sanitetsforenings Revmatismesykehus, LSR. 40 søkere meldte seg til stillingen, Vigerust ble innstilt på førsteplass og tiltrådte 1. juli 1996. – Valget om å søke var preget av tro og tvil, men jeg har ikke angret på avgjørelsen en eneste dag, sier han. – Revmatismesykehuset ble mitt hjertebarn, som engasjerte meg fullt og helt de ti årene jeg var der. Det var en erfaren politiker som tok fatt som sykehusdirektør. Vemund Vigerust var aktiv i Høyre, han begynte i Dovre skolestyre og kommunestyre, fortsatte i fylkespolitikken i Oppland. Der satt han i kulturutvalget, skoleutvalget og til slutt i helse- og sosialutvalget. Så var han plutselig på den andre siden av bordet. – Med bakgrunn i helse- og sosialutvalget kunne det nok forekomme at jeg møtte meg selv i døra. Revmatismesykehuset var ofte på dagsorden i fylkeskommunale organ i de årene. Betraktet som en parentes – Forholdet til fylkeskommunen var en stor utfordring. LSR ble av enkelte betraktet som en parentes innen helsetilbudet i Oppland. Røster innen fylkeskommunen mente at revmatismesykehuset burde gå inn som en del av fylkessykehuset, en løsning revmatismeforeningen klart ville satt seg imot. Noen så på det som ekstravagant at fylket skulle ha et eget sykehus for revmatikere, sier Vigerust. – På det annen side var det et godt samarbeid mellom de to sykehusene med flere fellesprosjekter. Revmatisme- 39 REVMATISMESYKEHUSET FÅR DIREKTØR Vemund Vigerust tok odontologisk embetseksamen i Oslo i 1963. Han drev i mange år privat tannlegepraksis på Dombås, senere var han i tannhelsetjenesten i Nord-Norge før han ble overtannlege i Valdres og Nord-Gudbrandsdalen. I perioden 1990 til 1996 studerte han ved Nordiska Hälsovårdshögskolan i Göteborg, blant annet samfunnsmedisin, internasjonal helse og helseadministrasjon. Vigerust hadde 33 år som tannlege bak seg da han ble revmatismesykehusets første administrasjonssjef/ direktør. sykehusets leger deltok på møtene på LFS, blant annet på røntgenmøtene og hadde utveksling av faglige foredrag. Ikke minst var det samarbeid om ortopedien. All kirurgi for pasientene ved LSR skjedde ved ortoped-kirurgisk avdeling på LFS. Videre utbygging Revmatismesykehuset trengte videre utbygging. Behovet for betydelige investeringer var stort. Lillehammer Sanitetsforening solgte Bakkehuset i Kirkegata i 1998 for vel 2,4 millioner. Bygningen hadde vært hybelhus for eldre, enslige damer. I 2001 ble det tidligere CP-hjemmet Kløverbakken solgt. Salgene gav finansielle muligheter for utbyggingen som var planlagt. Mye arbeid ble gjort ved en imponerende dugnadsinnsats. En del av sykehuset var stengt i byggeperioden; en avdeling ble midlertidig opprettet ved LFS, drevet med leger og pleiere fra LSR. – LSR måtte effektivisere driften og endre organiseringen slik at pasienttilbudet fikk et helhetlig og altomfattende mål, sier Vigerust. – Likevel følte jeg at jeg hadde fått en takknemlig oppgave; ønsket om å få til endring og fornying lå latent i hele organisasjonen. Selv om endring i seg selv kan føre til konflikter, var de mange ildsjelene på sykehuset den 40 REVMATISMESYKEHUSET FÅR DIREKTØR beste grunnvollen for å nå målene vi hadde satt oss. På tross av stor egeninnsats, ble det en kostbar utbygging, ca. 18 millioner kroner. Det første store løftet var pasientfløyen. Plassmangel og tungvinte pasientrom uten egne bad utløste «den store renoverings- og byggeperioden» fra 1998-99 og fram til 2002, da LSR fremsto i ny drakt. Bærebjelkene i denne prosessen var en enestående innsats fra alle ansatte og at Sanitetsforeningen hadde vilje til å delta i finansieringen. Byggetrinn II i denne omgang var poliklinikken, der det var stort behov for utvikling og utbygging. Det var kronisk plassmangel. Med nybygget fikk vi en hypermoderne poliklinisk enhet. Alle legene fikk egne kontorer i andre etasje. Læring og mestring Rehabilitering er et nøkkelord i behandlingen av kronisk syke. Ved den første store omorganiseringen ble faggruppene innenfor rehabilitering samlet under èn ledelse. Åse Skarbø var et lykkelig valg som seksjonsleder for avdelingen, en posisjon hun fortsatt har. Kunnskap om egen sykdom og egne muligheter til bedre helse er særlig viktig for kronikere. Begrepet læring og mestring gikk fra å være et prosjekt til en egen fast avdeling og ble et verdifullt bidrag til pasienttilbudet, med seksjonsleder Bente Hamnes som ansvarlig. På mestringsavdelingen lærer pasientene om egen sykdom og hvordan de kan mestre den, noe som er svært viktig. Modellen fra Lillehammer er kopiert av revmatologiske avdelinger landet rundt. Kort liggetid kan føre til at pasienten må tilbake på sykehuset til ny behandling etter kort tid. Da hjelper det ikke med rask behandlingstid første gang. Ved et sykehus som LSR må det først være behandling, deretter rehabilitering og til slutt læring og mestring av sykdommen. Dette er organisert slik at pasientene får et enhetlig behandlingsopplegg, det er helt avgjørende for et godt resultat. Det er ikke nok med god behandling av et hoftebenbrudd hvis andre lidelser gir store, kanskje livstruende komplikasjoner. Pasientene blir liggende på gangen etter operasjon og vente på sykehjemsplass. Spørsmålet er selvfølgelig også 41 REVMATISMESYKEHUSET FÅR DIREKTØR Salongen mellom resepsjonen og spisesalen er vakkert møblert med mange fine malerier på veggene. hvor godt tilbudet er der. Gode etterbehandlingstilbud mangler ofte, derfor er det så viktig med organisering av sykehusbehandlingen. De betydelige investeringene gjorde det ønskelig og nødvendig å avlaste eierne i forhold til driftsmessige og økonomiske utfordringer. I 2003 endret sykehuset organisasjonsform fra eierstyrt selskap til aksjeselskap. Det er interessant å konstatere at nær samtlige av institusjonene som tidligere var eierstyrte av sanitetsforeninger, har gått over til å bli aksjeselskaper, sier Vigerust. Forskning og flere leger Antall leger ved sykehuset hadde ikke økt siden 1979. Det ble en krevende oppgave å overbevise legefordelingsutvalget om det berettigede kravet sykehuset hadde for å få stillinger i takt med den sterkt økende aktiviteten. Vi lyktes med den oppgaven også. At en institusjon kan drive forskning, er til inspirasjon for hele miljøet. Revmatismesykehuset fikk organisert egen forskningsavdeling i forbindelse med utbyggingene. Det var en lykke å komme i gang med et samarbeid med 42 REVMATISMESYKEHUSET FÅR DIREKTØR Feiringklinikken. Det har lenge vært antatt at det er sammenheng mellom leddgikt og hjerte- og karsykdommer, men det er viktig å fastslå om det er en reell sammenheng. Ivana Hollan satte forskningen i gang, hun var ung og pågående og den rette person i denne fasen. Hun skal i løpet av året disputere for doktorgraden. Det er også to andre doktorgradsstipendiater ved sykehuset, Bente Hamnes og Gunnbjørg Hjeltnes. Sykehusets diagnostiske utstyrspark hadde en solid utvikling fra bentetthetsmåleren som ble installert høsten 1996 til avanserte ultralydapparater. Det siste store skuddet på stammen, MR-klinikken, ble åpnet i 2004. Moderne medisinsk teknologi er avgjørende for å være i stand til å diagnostisere de alvorligste revmatologiske lidelsene på et tidligst mulig stadium. De ansatte har nedlagt et stort dugnadsarbeid ved flere byggeprosjekter på sykehuset. Dette er vaktmester Bjarne Andersen og fysioterapeut Arvid Elveseter under oppussingen i 2002. Kamp om kjøkkenet Lillehammer Sanitetsforenings Revmatismesykehus har et kjøkken med svært godt renommé. Kjøkkentjenesten ved LSR har likevel vært diskutert og vurdert mange ganger. Revmatismesykehuset ønsket å beholde kjøkkenet og ha hånd om matlagingen. Skikkelig og variert kosthold er viktig på sykehus der pasientene gjerne skal være i ukevis og virkelig trenger noen lyspunkter i tilværelsen. I 1978 ønsket sykehusnemnda i fylket at det skulle bli en samkjøring mellom de to sykehusene, iallfall når det gjaldt varm mat; Revmatismesykehuset skulle få beholde koldtkjøkkenet. En svensk konsulent utredet to ganger fordeler og ulemper med felles kjøkkentjeneste. Han arbeidet ut fra tre alternativer: Det første var varmmat fra LFS med koldtkjøkken på LSR. Det andre var alt levert fra LFS og siste 43 REVMATISMESYKEHUSET FÅR DIREKTØR Røntgenavdelingen er utstyrt med moderne apparatur, det nyeste er en Lunar Prodigy Advance fra 2008, kjøpt med betydelig tilskudd fra Norske Kvinners Sanitetsforening. Maskinen betjenes her av overbioingeniør Birgitte Omtvedt. alternativ var full utbygging av kjøkkenet på Revmatismesykehuset. Den første konsulentrapporten viste at det ville være lite å spare ved sammenslutning. En tid etterpå ble samme konsulent bedt om å gjennomføre undersøkelsen på nytt – og kom nok en gang til at det var lite å tjene. Sykehussjef Jan Stolp rådet sykehusnemnda til å ta rapporten til etterretning, at den økonomisk beste løsningen var fullt utbygget kjøkken ved LSR. Nært samarbeid med alle – Hva var den største endringen ved sykehuset i din tid? – Ved siden av den gjennomgripende endringen i sykehusets utvikling, er nok statens overtakelse av sykehusene i 2002 det som har hatt størst betydning. Daværende helseminister Tore Tønne fastslo at de private, ideelle sykehusene skulle være likestilt med de offentlige. Dette gav oss muligheten til å forhandle fram driftsavtaler på lik linje med de store foretakene, og forholdet til helseregionen utviklet seg svært positivt for oss. At senere politiske ledere ødela mye av vyene Tønne hadde for omorganisering og funksjonsfor- 44 REVMATISMESYKEHUSET FÅR DIREKTØR Bassenget som kom ved utbyggingen i 1977, betydde en enorm forbedring i behandlingstilbudet ved Revmatismesykehuset. deling i helseregionene, kan vi bare beklage. – Hva er du mest tilfreds med at du fikk til? – Jeg er tilfreds med det meste, og glad for å ha opplevd denne tiden. Men uten det nære samarbeidet med mine medarbeidere, fra renholderne til legene, ville jeg oppnådd lite. Jeg hadde en filosofi om at alle yrkesgrupper i en slik institusjon er gjensidig avhengige av hverandre. Uten den ene kan ikke den andre fungere. Revmatismesykehuset på Lillehammer er kjent både i Europa og USA. Amerikanske spesialister kommer til Lillehammer, blant annet som deltagere ved de såkalte Kvitfjell-seminarene, som Revmatismesykehuset begynte med i 2002. Der er det etter hvert blitt et internasjonalt miljø. – Noe du ikke fikk til? – Jeg hadde ønsket å etablere en idrettsmedisinsk poliklinikk ved sykehuset vårt. Dette kom ikke lenger enn til planstadiet. I dag ser vi at det er i ferd med å utvikles et tilsvarende tilbud i Lillehammer. – Revmatismesykehuset i fremtiden? – Revmatismesykehuset AS vil bestå og utvikle seg videre. I dag er det en ledende revmatologisk avdeling på landsbasis. Vi fremforhandlet i 2005 en avtale med Sykehuset Innlandet som innebar at Revmatismesykehuset ble hovedsenter for revmatologi i innlandet, vi fikk en sterk utvikling innenfor forskning som vil være et satsningsområde videre. Det ble utviklet et internasjonalt nettverk innenfor fagområdet, som sammen med det medisinske miljøet er med på å konsolidere Revmatismesykehuset i det overordnede fagmiljøet, sier tidligere direktør Vemund Vigerust. 45 LILLEHAMRING LEDER 1324 LOKALFORENINGER 46 LILLEHAMRING LEDER 1324 LOKALFORENINGER Sanitetskvinnenes hjertebarn – Behovet for medisinsk hjelp for revmatiske lidelser er stor. Jeg vet ikke hvor mye antallet sykdomstilfelle har økt, men flere forstår å oppsøke lege for revmatiske lidelser i vår tid. Tidligere ble plagene avfeid som gikt. Gikt var det ikke noe å gjøre med. Sykehuset i Margrethe Grundtvigs veg er på mange måter hjertebarnet til Sølvi Lundgaard, organisasjonsleder i Norske Kvinners Sanitetsforening siden 2003. Det som i dag er Revmatismesykehuset AS, har vært hovedsatsingen til sanitetskvinnene i Lillehammer, fra tuberkulosehjemmet ble startet i 1915. Sanitetsarbeidet har vært mye av Sølvi Lundgaards liv siden hun kom med i Lillehammer-foreningen for 30 år siden. Sølvi har gått gradene, fra en venninne fikk overtalt henne til å bli medlem i 1978 til hun nå leder Norges største kvinneorganisasjon med 53.000 medlemmer, 1.324 lokalforeninger og et bredt engasjementsfelt i inn- og utland. Hun har også ledet styret i Revmatismesykehuset AS i fem-seks år. Sølvi Lundgaard, født 1947, er opprinnelig fra Gjøvik, men har bodd på Vingnes i Lillehammer i 40 år. Hun var i mange år engasjert i ulik forretningsvirksomhet, men har fra 2003 vært heltidsengasjert som organisasjonsleder i Norske Kvinners Sanitetsforening. Fra 1978 var hun styremedlem, sekretær og leder i lokalforeningen på Lillehammer. Fra 1997 til 2003 ledet hun NKS Oppland. Vervet som organisasjonsleder medfører mye reising, men hun har en fast ukentlig kontordag i Oslo, ellers har hun hjemmekontor. Norges-kartet viser stedene N.K.S. har lokalavdelinger. Positiv medlemsutvikling – Medlemstallet i organisasjonen har gått nedover, det er det ingen grunn til å skjule. Slik har det vært med mange foreninger. Nå er vi på vei oppover igjen med 1.200 nye medlemmer det siste året. Blant dem er en god del yngre, og vi merker at AFP-ordningen fører spreke pensjonister til organisasjonen vår. Sanitetsforeningen eier fortsatt alle aksjene i Revmatismesykehuset AS etter at vi gikk over til aksjeselskap i 2003. Sykehuset har eget styre der foreningen har en representant og er selskapets generalforsamling. Dette er et 47 LILLEHAMRING LEDER 1324 LOKALFORENINGER Sanitetskvinnene i Lillehammer under opptoget i forbindelse med 100-årsjubileet til Norske Kvinners Sanitetsforening og 50-årsjubileet i Oppland krets i 1996. 240 sanitetskvinner gikk i bunadstog fra Nordre Park til Maihaugen. Forrest går Karin Linberg, Aud Humberset og Ingrid Flatgård. svært godt system, som vi anbefaler til alle lokalforeninger og fylker som eier og driver en eller annen type institusjon. Nå kan sanitetskvinnene konsentrere seg om annet arbeid. I Lillehammer har foreningen for eksempel Kløverstua på Biristrand. Vi så at flere og flere virksomheter forsvant fra sanitetsforeningene, det ble i mange tilfelle for tunge løft for dem. Flere gav dem rett og slett vederlagsfritt til det offentlige. Sanitetsforeningene har 22 institusjoner av ulike slag landet rundt, blant annet i Haugesund, det største revmatismesykehuset i landet, og Jæren Distriktspsykiatriske Sykehus. Revmatismesykehuset i Lillehammer er, så vidt jeg vet, landets nest største. Sykehuset i Oslo er lagt inn under Rikshospitalet. I 2000 ble N.K.S. Kløverinstitusjoner AS etablert, et felles utviklingsselskap for N.K.S.’s institusjoner/virksomheter med sekretariat i Oslo. Selskapet skal bidra med hjelp i forhandlinger med det offentlige, foruten å tilrettelegge for fellessamlinger for ledere, ansatte og eiere av institusjoner. 48 LILLEHAMRING LEDER 1324 LOKALFORENINGER Lillehammer Sanitetsforenings Revmatismesykehus fotografert på 1990-tallet. Kvinne i byggekomiteen – Det ble bygget mye på Revmatismesykehuset i årene rundt årtusenskiftet? – Ja, i mange år gjorde økonomien det nødvendig å ty til provisoriske løsninger, flytte vegger, male og småflikke. Det måtte til en omfattende ombygging og oppussing for å opprettholde et sykehus med den kvalitet og kapasitet som vi vil det skal fremstå med. Sølvi Lundgaard overtok som leder av driftsstyret etter Ketil Hansen i 1998 og var styreleder ved de siste store utbyggingene. – Jeg hadde en del morsomme opplevelser i den perioden. Vemund Vigerust ble syk og kunne ikke møte i byggekomiteen. I egenskap av styrets leder trådte jeg inn sammen med masse mannfolk. Jeg reagerte på enkelte forslag og bad om endringer. Karene protesterte og sa at det skal være slik, eller at det alltid har vært slik. «Nei,» sa jeg, «det kommer ikke på tale.» Etter litt fram og tilbake ble det som jeg ønsket. – Revmatismesykehuset fremover? 49 LILLEHAMRING LEDER 1324 LOKALFORENINGER Sanitetens Hus i den tidligere søsterboligen ved Revmatismesykehuset. Lillehammer Sanitetsforening har lokaler der, og leier ut til prosjektet «Raskt tilbake.» – Antallet revmatikere øker, det blir stadig yngre pasienter. Mange sliter med plager. Ved siste utbygging drøftet vi en liten kirurgisk enhet, men det ble ikke gjort mer med spørsmålet. Å få til noe slikt, tror jeg vil være veldig positivt for byen og sykehuset. I min tid i driftsstyret satt fylkeshelsesjef Jørgen Tenningås som representant fra fylkeskommunene. Jeg husker han sa: «Revmatismesykehuset skal være fyrtårnet i regionen». Dagens sanitetskvinner – Hva gjør sanitetsforeningene i dag? – Vi har et omfattende program sentralt, mens lokalforeningene har sine oppgaver i tillegg. Hovedsatsingsområdene er kvinnehelse og omsorgsberedskap; vi finansierer forskningsprosjekter rundt kvinners helse og stiller opp med hus, mat og omsorg til rammede, pårørende og helsepersonell ved kriser og katastrofer. I nærmiljøene driver foreningene tiltak for barn, unge og eldre. Økt innvandring gir nye utfordringer og nye oppgaver. Vi har prosjekter for innvandrerkvinner utviklet i samarbeid med Kvinneuniversitetet på Hamar. Vi arbeider mot tvangsekteskap. 50